Vi kan lære av land med færre ressurser.

Eva Bækkel står med armene langt nede i en diger svart bag, og henter opp den ene håndfullen med montessorimateriell etter det andre. For få dager siden kom hun hjem fra Mwanza i Tanzania og montessoribarnehagen hun har bidratt til å starte sammen med SOS-barnebyer.

Det er overraskende mye som kan lages selv: En lett kulelampe i plast kan males til en globus. Bokstavene er forsiktig skjært ut, pusset for hånd med sandpapir og malt. Esken til å oppbevare bokstavene i, er papp som er malt stiv og hard. Brukte tinnbokser blir vasket og malt i vakre farger og mønstre, og kan for eksempel brukes til helleøvelser. Soundboxes, som her er plastrør fylt med sand, bønner og ris og teipet igjen og malt. Kartpuslespill er skjært ut og malt for hånd. Eva forteller at dette materiellet fra Afrika betyr mye mer for henne enn det materiellet hun har kjøpt til sin egen barnehage på Hamar.

– Maria Montessori var veldig opptatt av at man skulle ha respekt for materiellet. Det mener jeg man får ved å bruke tid og krefter på å lage det selv. Jeg ser det på meg selv: Jeg har vært med på hele prosessen med dette materiellet jeg har tatt med meg fra Mwanza. Det gjør det mye mer verdifullt for meg enn materiell som kommer fiks ferdig i en eske med posten. Sånn er det bare, slår hun fast.

Engasjert
Eva eier Bambini montessoribarnehage på Hamar, men har åpenbart flere jern i ilden. Hun har lenge vært engasjert i internasjonalt samarbeid i Montessori Europe, og arrangerer blant annet «Montessori Express», som er en busstur der montessoripedagoger kan besøke ulike montessoriskoler i Nederland og Tyskland for å observere og møte andre. Samarbeid, utveksling og utviklingsarbeid har alltid interessert henne.

– Da vi startet Bambini i 2002 fikk vi fem fadderbarn, ett fra hvert kontinent. At barn hjelper barn er en viktig grunntanke for oss, sier hun.

I barnehagen fokuserer de på ett kontinent i halvåret, og utforsker blant annet kulturen, geografien og dyrelivet. I tillegg arrangerer de en fadderbarn-kafé i barnehagen der de samler inn penger. Men hvordan går man fra å ha fem fadderbarn, til å sette hjulene i gang for en montessoribarnehage i Tanzania? Svaret er både masse arbeid og så banalt som å være på rett stol ved rett bord til rett tid.

Eva er engasjert i SOS-barnebyer Hedmark og var allerede involvert i organisasjonens arbeid i Mwanza i 2016. Da hun fikk høre at de ønsket å etablere en barnehage der, tenkte hun med en gang «Det må bli montessori!». På festmiddagen under Nordic Montessori Conference i Helsingør delte hun bord sammen med Lynne Lawrence, leder av den internasjonale montessoriorganisasjonen AMI, og Chris Willemsen fra montessorimateriellprodusenten og -distributøren Nienhuis. Eva fortalte dem om Mwanza og ønsket om en montessoribarnehage, og dermed begynte ballen å rulle. Lynne satte henne i kontakt med montessoripedagog og nonne Denise Mattle, som allerede hadde jobbet mange år i Tanzania. Chris fortalte at Nienhuis hadde overskuddsmateriell de gjerne ville donere til prosjektet.

Fattigdom og foreldreløshet
Politisk sett er Tanzania et av de mest stabile landene i Afrika, og den økonomiske utviklingen har vært god de siste årene. Dessverre kommer ikke det den fattige delen av befolkningen til gode, og Mwanza, landets nest største by, er et av de fattigste områdene i landet. Mange flytter hit i håp om et bedre liv – og mange blir skuffet. Befolkningen er ung, to tredjedeler er under 25 år og 44% er under femten år. Antall mennesker som lever med hiv eller aids er høyere i Mwanza enn andre områder i landet, og mange er foreldreløse. SOS-barnebyer har jobbet i Tanzania siden 1991, og familieprogrammet i Mwanza startet opp i 2010. I 2016 åpnet barnebyen. Her ønsker man både å gi omsorg til barna som er alene, og å forebygge foreldreløshet ved å gi voksne støtte og muligheter til å ta vare på familien sin. En god match med montessoripedagogikken? Absolutt!

Sveitsiske søster Denise har alltid ønsket å jobbe med barn og utdanning i Afrika, forteller Eva. I fjor fylte hun 70 år, men aktivitetsnivået er fortsatt høyt. Montessorisenteret hennes i Mwanza tilbyr løpet fra barnehage til 18 år, og de utdanner i tillegg montessoripedagoger. De har rom for til sammen 1000 elever fordelt på to campuser.

Navet i Mwanza er området med administrasjonen, boligen til søster Denise, senteret der montessoripedagogene under utdanning både bor og er i opplæring, og workshopen der rundt fem personer jobber. Her kommer pedagogene for å lage sitt eget materiell, og noe produseres for salg.

Søster Denise har også den eneste vaskemaskinen i området, og hver helg sørger hun for å vaske kluter, håndklær og barnas treningsuniformer slik at det er klart til en ny uke på mandag. Da Eva besøkte henne denne våren, tok hun seg også av en fem år gammel gutt mens moren hans tar montessoriutdanningen i Dar es Salaam. Det er slett ikke uvanlig, i løpet av årene i Tanzania har hun oppfostret flere barn.

Samarbeid
Selv om mye av materiellet blir lagd på stedet, har trainee-rommet en del fabrikkprodusert materiell. Slik har de en mal å lage kopier etter, slik at alt som lages blir mest mulig likt det materiellet Montessori selv utviklet. Den som tror at produsenter av «kjøpemateriell» som Nienhuis ser på workshopen som en potensiell konkurrent, må tro om igjen.

– Nienhuis har vært veldig positive, og bidrar til at det selvlagde materiellet vårt blir så bra som mulig. Vi har jo det samme målet, best mulig montessori til flest mulig barn, sier Eva. Hun har for eksempel fått hjelp av Nienhuis til å lage en stor stensil for å lage tusenkuben i papir.

– Det er for dyrt å bruke treverk til alle perlene, forklarer Eva.

– Skolen kan for eksempel ha ett eksemplar av tusenkuben med perler, mens papirkubene kan brukes til et stort arbeid der det trengs mange kuber.

Savner mer eierskap
I tillegg har de fått laget et stempel som sørger for små kuleformer på sidene av kuben. Penger kan også spares på å lage esker av papp og gi nok maling til at de blir harde som treverk. Ingenting skal kastes, og lærerne eier sitt eget materiell og tar godt vare på det. Det betyr at klasserommet forsvinner når en lærer slutter, men samtidig kan en nyansatt lærer sette opp rommet igjen på én dag.

– Vi er nødt til å tenke nytt i våre barnehager og skoler, og Afrika kan lære oss mye om gjenbruk, sier Eva og utdyper:

– Det eierskapet og den respekten man får for montessorimateriell man lager selv, er noe jeg gjerne skulle ha sett mer av hos montessoripedagoger i rike land. Vi trenger liksom ikke ta vare på det vi har fordi det er så enkelt å ta fram en flott katalog, peke og si «jeg trenger en ny sånn». Vi har også et felles ansvar for miljøet, og for å ikke skape en verden der man får inntrykk av at det bare er kjøpt materiell fra fabrikken som er «ordentlig» montessori. Vi har kanskje økonomi til å kjøpe og kjøpe, men det er det mange andre som ikke har. Hvis vi skaper en kultur for å lage mye mer av vårt materiell selv, vil det løfte alle. Det er det som er bærekraft.